"Så lenge de gamle er i live har vi i hvert fall fortellingene, minnene. Men snart dør de. Da er det bare oss igjen. Og åndene må vite hvor lenge vi greier å holde det gående”.

- Høvding Pascal

Wichi indianerne lever tradisjonelt i et harmonisk fellesskap med naturen. De bor i små hytter av jord, greiner og løv, som er vel tilpasset klimaet i området. Gjennom de tørre vintrene har Wichiene alltid livnært seg av å fange fisk i elven Pilcomayo, mens de våte somrene har tillatt dyrking av for eksempel korn, bønner, gresskar og vannmeloner. Gjennom året har de jaktet på de ulike dyreartene som lever i området, samt sanket ulike typer villhonning.

Områder som en gang var frodige gressland med busker og trær - som en gang forsørget dem med overflod av villdyr, frukt, fiber, honning og medisiner - er nå redusert til tørre ørkensletter på grunn av kvegdrift. Tilstanden til Wichiene har blitt forverret av regjeringens planer for utviklingen i området. Det er bygget en bro over Pilcomayo elven, som danner grensen mellom Argentina og Paraguay. Som en del av dette prosjektet er det også påbegynt en hovedvei, som kommer til å gå rett gjennom Wichienes land.

Hvordan er det å befinne seg på et synkende skip? Høvding Pascal har ikke gitt opp. Jakt og fiske. Det er det han kan. Det er godt for en mann å gjøre det han kan. Men det er fortvilende å ikke greie skaffe mat nok til ungene sine. Kanskje er det jobb å få hos kvegfarmeren. På slavekontrakt. Til luselønn. I skogen kan man være stolt av å være Wichi. Men på farmen? For ikke å snakke om i byen? Der er en Wichi ikke verdt noen ting.

Korrupte politikere

Narkotikasmugling er et stort problem i grenseområdet til Argentina, Paraguay og Bolivia.
Før lokalvalget i november 2004 var førstekandidaten til et av partiene rundt i indianerlandsbyene og hadde politiske propagandamøter. Denne kanidaten er mistenkt for narkotikasmugling, og møter i filmen Pascal, wichiindianer og dokumentarens hovedperson.